| Chapter 6 |
1 | Da tok Job til orde og sa:
|
2 | Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
|
3 | For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
|
4 | For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
|
5 | Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
|
6 | Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
|
7 | Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / <* d.e. ved mine lidelser.>
|
8 | Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
|
9 | Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
|
10 | Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
|
11 | Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
|
12 | Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
|
13 | Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
|
14 | Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
|
15 | Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
|
16 | som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
|
17 | men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
|
18 | Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
|
19 | Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
|
20 | de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
|
21 | Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
|
22 | Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
|
23 | at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
|
24 | Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
|
25 | Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
|
26 | Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
|
27 | Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
|
28 | Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
|
29 | Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
|
30 | Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
|